Ungdomsdeltagelse i samskaping av psykisk helsetjenester for ungdom.

Ungdomsdeltagelse har stor verdi for utvikling av psykisk helsetjenester for ungdom, men hemmes av behov for ressurskrevende fasilitering og tradisjonelle forståelser av styring, ledelse og ansvar.

Bakgrunn: Samskaping i offentlig sektor skisseres som løsning på fremtidens komplekse folkehelseutfordringer. Der ekspertkunnskap ikke er nok, kan samskaping bringe sammen ulike perspektiver og kompetanser, og skape bedre, mer effektive og økonomiske løsninger. Psykisk helseutfordringer hos ungdom er et stort folkehelseproblem. For å utvikle gode og treffsikre psykisk helsetjenester til denne målgruppen, må ungdommene være med å utvikle tjenestene. Det er lite forskning på hvordan slike tjenester skapes sammen ungdom i praksis. Denne studien har som mål å utvikle vitenskapelig kunnskap om ungdomsdeltagelse i samskaping av psykisk helsetjenester for ungdom med fokus på hvordan ungdomsdeltakelse praktiseres og forstås.

Metode: Studien har et kvalitativt, utforskende og samarbeidsbasert design. Unge medforskere har vært med å utvikle og gjennomføre prosjektet gjennom store deler av forskningsprosessen. Forskningskonteksten er tre ungdomstjenester i tre kommuner som er ulike i størrelse, folketall og befolkningssammensetning. Tjenestene tilbyr en kombinasjon av et samtaletilbud for barn og unge mellom 12-25 år, og ulike ikke- terapeutiske gruppetilbud.

Ansatte og ledere i tjenestene har sammen med forskerne, utforsket følgende problemstillinger i fokusgruppeintervjuer:

Hvordan beskrives samskaping i psykisk helsetjenester for ungdom, av ansatte og ledere?
Hvilke erfaringer har ansatte og ledere med ungdomsdeltagelse i samskapingsprosesser i disse tjenestene?

Dataene analyseres med refleksiv tematisk analyse.

Resultater: Foreløpige resultater viser stor variasjon i beskrivelser av samskapingens betydning, hensikt og arenaer. De ansatte fasiliterer ungdomsdeltagelse, justerer og forbedrer tjenestene basert på ungdommenes kunnskaper og perspektiver, innenfor begrensende rammer. De erfarer å være initiativtakere, ansvarshavere og drivere i prosessene. De opplever dette som meningsfullt og viktig, men også som svært ressurskrevende.

Konklusjoner: Studien konkluderer foreløpig med at ungdommers kunnskap har stor verdi for utviklingen av psykisk helsetjenester for ungdom, men at ungdomsdeltagelsen i samskapingen fordrer ressurskrevende fasilitering som er uforenelig med forventninger til samskaping som ressurseffektiviserende løsning. Det virker urealistisk å forvente synergier av samskapingsprosesser, uten å estimere betydelig støtte og ressursbruk. Ungdomsdeltagelse kan også hemmes fordi samskapingens ideal om «likeverdige aktører» er vanskelig å realisere innenfor rammene av offentlig sektors tradisjonelle forståelse av styring, ledelse og ansvar.