Når sosiale helseforskjeller finner veien til sentrum av kommuneplanleggingen

Å mobilisere for framtida dreier seg blant annet om å bruke tilgjengelige byggeklosser i folkehelseloven og plan- og bygningsloven for å utjevne sosiale helseforskjeller og fremme sosial bærekraft.

Å mobilisere for framtida dreier seg blant annet om å bruke tilgjengelige byggeklosser i folkehelseloven og plan- og bygningsloven for å utjevne sosiale helseforskjeller.
Forskningsartikkelen som omtales i dette sammendraget, og som er publisert i Nordic Journal of Urban Studies (desember 2023), tar opp erfaringer fra fagfolk og ledere i to store norske kommuner som handler om nettopp dette.
Bakgrunnen er at både folkehelseloven og plan- og bygningsloven pålegger norske kommuner å arbeide for å utjevne sosiale helseforskjeller. Studier etter innføring av lovkravene tyder på at oppfølgingen har stått sterkere i tiltaksrettet folkehelsearbeid enn i kommuneplanlegging. Forskningsartikkelen presenterer en kvalitativ studie av hvordan fagrådgivere og ledere innen folkehelse og planlegging reflekterer over sine erfaringer med å løse oppgaven. Det empiriske materialet er semistrukturerte intervjuer med fagrådgivere og ledere som har arbeidsoppgaver innen både folkehelsearbeid og kommuneplanlegging. Forskningsspørsmålet var: Hvordan opplever praktikere at de arbeider med å utjevne sosiale helseforskjeller gjennom folkehelsearbeid og koblingen mellom folkehelsearbeid og kommuneplanlegging? Resultatet presenteres som fire temaer fra informantenes beskrivelser som til sammen fører sosiale helseforskjeller fram til et sentralt anliggende i kommuneplanlegging: 1) Sosiale helseforskjeller beskrives som det viktigste og lokalt relevante temaet i oversiktsarbeidet. I oversiktsarbeidet inngår lokale levekårsdata som en viktig komponent. 2) Folkehelseoversikten får status som relevant kunnskapsgrunnlag for kommuneplanleggingen. Informantene beskriver blant annet et «symbiotisk» forhold mellom kommuneplanlegging og folkehelsearbeid. 3) Sosiale helseforskjeller kobles til økt oppmerksomhet om å bedre levekår for alle. 4) Folkehelseperspektivet på sosial ulikhet identifiseres med sosial bærekraft, i en situasjon der de tre dimensjonene i bærekraftbegrepet er blitt mer likestilte. Slik blir sosiale helseforskjeller satt inn i overordnede avveininger om hvordan kommuneplanleggingen skal fremme alle de tre dimensjonene ved bærekraftig utvikling (miljømessig, sosial og økonomisk). Temaer som aktualiseres er særlig betydningen av skole- og oppvekstsektoren, en problematisering av vekst som ikke kommer alle til gode, og en kompakt byutvikling som skaper et ekskluderende boligmarked. Å bekjempe sosiale helseforskjeller blir slik en premissgivende problemstilling for kommuneplanleggingen.
Gitt at disse fire faktorene er forankret i lovbestemmelser som gjelder alle kommuner, er det grunn til å utforske videre om samspillseffekten er en bredere tendens, og hvilke spor den i så fall setter i kommuneplanleggingens arbeid for å fremme bærekraftig utvikling.