Medborgerskap og folkehelse

Å utløse folkehelse-effekter av medbestemmelse i lokalsamfunnsutvikling er svært vanskelig om man rammer slikt arbeid inn i en praksis bygget på klassiske offentlige forvaltningsprinsipper.

Bakgrunn
WHO sier at medbestemmelse over eget liv er en faktorer med betydelig påvirkning for folks helse. En rekke forfattere løfter fram ulike begrep (governance, mattering, recovery, styrkebasert tilnærming, co-creation, mm.) som beskriver ulike dimensjoner ved ¨medbestemmelse og deltakelse. Med et samfunnsvitenskapelig utgangspunkt, favner vi i vårt prosjekt, flere ulike faglige innganger under begrepet medborgerskap. Helsedirektoratets rapport «Styrkebasert tilnærming i lokalt folkehelsearbeid» (2018) sier at offentlige myndigheter må ha som oppgave å ta i bruk innbyggernes styrker og ressurser i utviklingen av samfunnsutviklingen. I tråd med dette og WHOs råd om at deltakelse bør være en generell styringsregel i all politikk, har Asker kommune satt medborgerskap i system. Kommunen har laget et omfattende politisk og administrativt styringssystem for medborgerskap. Gir det ønsket effekt?

Metode
USN og Telemarksforsking har fulgt Asker med følgeforskning over tre år. Vi har valgt et hovedfokus på kommunen forsøk med nærdemokrati tre steder, i Tofte, Slemmestad og Heggedal. Vi gjennomførte individuelle web-baserte surveys av sentrale deltakere ved to ulike tidspunkt, to ganger personlige intervjuer med et utvalg deltakere, både lokalt og sentralt i kommuneledelsen, vi deltok ved seks viktige møter, inklusiv kommunestyremøter, og gjorde deltakende observasjon (feltnotater) på to møter i hver av de tre lokalsamfunnsutvalgene. Endelig foretok vi digitalt gjennomsyn av alle møtene i lokalsamfunnsutvalgene gjennom tre år.

Vi har publisert tre rapporter, et veiledningshefte og en animasjonsfilm fra studien.

Resultater
Studien hadde ikke folkehelse som eksplisitt siktemål innledningsvis. Studien var lagt opp som et eksplorativt casedesign. Det vokte likevel fram et tydelig funn i studien om at det er vanskelig å få til reell deltakelse hvor mennesker opplever seg sett og hørt som likeverdige partnere i sin lokale samfunnsutvikling, dersom medborgerskapet foregår innenfor en klassisk weberiansk styringsmodell. I kommunal forvaltning kommer styringssignaler ovenfra. Formelle planer og politiske vedtak, foretatt etter profesjonsbasert og fagdifferensiert saksbehandlinger setter dagsorden. Det er ikke et godt grunnlag for medborgerskap og samskaping. De helse-effektene som litteraturen beskriver med mattering, recovery, relasjonell velferd, mv., vokser ikke ut av et handlingsrom som defineres av «overordnede myndighet". Begrepet er i seg selv avslørende hvor opplevelse av at noen er ‘overordnet’ meg, og at noen ande en meg/oss er de egentlige ‘myndighetene’, peker mot en institusjonell logikk som begrenser en måloppnåelse knyttet til folkehelse-effekt.

Konklusjon
Reellt medborgerskap i norske kommuner må utvikles innenfor nye arbeidsmåter.