Læreres beskyttende rolle i forebyggingen av seksuelle overgrep mot barn

Forebyggingsarbeidet i kommuner mot seksuelle overgrep mot barn og unge kan bli mer effektivt ved å ruste læreres beskyttende rolle i et mer samarbeidende system mellom skoler og hjelpetjenestene.

Bakgrunn: Ifølge Verdens helseorganisasjon er seksuelle overgrep mot barn og unge definert som en verdensomspennende folkehelseutfordring. Det som ofte er mindre kjent er at en overraskende stor del av overgrepene utføres av andre barn og unge, hvor andelen for tiden anslås for å være mellom 30-70% i ulike land . Barn og unge i Norge rapporterer at de opplever skadelig seksuell atferd (forkortet SSA) fra jevnaldrende i stor grad, men at de ofte ikke sier fra til voksne. I henhold til FNs barnekonvensjon utgjør SSA et klart brudd på barns rettigheter til beskyttelse og et trygt oppvekstmiljø. I en folkehelsetilnærming til forebygging av seksuelle overgrep anbefales helhetlige tiltak på både universelt, selektivt og indikativt nivå. Imidlertid har den "tradisjonelle" forebyggingen av seksuelle overgrep hovedsakelig forgått på indikativt nivå og det etterlyses derfor mer satsing på det universelle nivået. I denne sammenheng ansees skolesystemet å være den viktigste universalarenaen i forebyggingsarbeidet med tanke på å skape trygge oppvekstmiljø og å utjevne av sosiale helseforskjeller. En slik styrking av ‘universalforebygging i skolen’ betinger midlertid at lærere både har fenomenkunnskap, og at de føler seg kompetente og trygge til å forebygge og sette inn tiltak mot SSA på ulike de ulike nivåene i folkehelsetilnærmingen.
Metode: Presentasjon er basert på et offentlig doktorgradsprosjekt med mixed method design (spørreundersøkelse med barneskolelærere (n=159), fokusgruppeintervjuer med skoleansatte (n=19), databasert teoriutvikling og kvalitative intervjuer med informanter fra førstelinjen (n=6)
Resultater: En overvekt av lærerne i spørreundersøkelsen synes det er vanskelig å skille mellom sunn, bekymringsfull og skadelig seksuell atferd. De rapporterer også at de er usikre på hva de skal gjøre og hvem de skal kontakte i møte med SSA. Mangel på tid, kompetanse og ressurser gjør at lærere oppfatter en beskyttende rolle som et overveldende ansvar. Anerkjennelse av rollen følelser og asymmetriske maktforhold spiller er viktig for at lærere skal kunne utøve en beskyttende rolle for elever. Videre ble tre støttende praksiser i det tverretatlige samarbeidet mellom skoler og hjelpetjenester identifisert: hjelpetjenesters fysiske tilstedeværelse på skole, felles drøftinger av bekymringer og felles kursing og ressurser i SSA.
Konklusjoner: Dersom lærere skal føle seg trygge i en beskyttende rolle i forebygging av seksuelle overgrep mot barn og unge, trenger de økt kunnskap om sunn, bekymringsfull og skadelig seksuell atferd, og en mer systemisk struktur for et støttende tverretatlig samarbeid som tar hensyn til asymmetriske maktforhold og emosjoner.