Compassion fatigue can be a significant barrier to social participation

På system- og organisasjonsnivå må vi ha tiltak for å unngå langvarig skolefravær. Dette vil forebygge omsorgstretthet, frafall fra arbeidsliv og redusert sosial deltakelse hos omsorgspersoner.

Prosjektet viser at det er en betydelig andel foreldre som melder om en sterk følelse av håpløshet og en frustrasjon over systempropper. Dette inkluderer, men avgrenses ikke til: ulike grader av manglende kompetanse og vilje i ulike instanser til å skaffe seg relevant kompetanse, køer i hjelpesystemet, evne og vilje til å tilrettelegge i skolen innenfor eksisterende rammer. Den emosjonelle belastningen ved å oppleve at man er i et kronisk forsvar mot systemet, kasteball mellom uenighet knyttet til forskjellige utredninger og ensidig diagnosefokus fører for mange foresatte til somatiske plager og økonomiske problemer som får konsekvenser for hele familien. Dette igjen medfører nedsatt mulighet for sosial deltakelse, ikke bare for den aktuelle eleven, men også for foresatte og søsken.

Foresatte til barn med alvorlig kroniske sykdommer og langvarig behov for oppfølging kan i de fleste tilfeller få tildelt en barnekoordinator. Man vet også mye om omsorgstretthet hos foresatte til slike barn, og det er i de fleste kommuner gode og helhetlige tilbud rundt bl.a. avlastning, praktisk bistand i hjemmet, veiledning knyttet til diagnoser, m.m. Det finnes ikke tilsvarende støttesystem rundt foresatte til barn som strever med alvorlig skolefravær da dette ikke er definert i samme kategori. I prosjektet ser vi så langt at det er mange sammenfallende behov blant de to foresattgruppene, men støtteapparatet er ikke tilpasset foresatte til barn med alvorlig skolefravær.

Sammenfallende problematikk hos de to foresattgruppene inkluderer, men er ikke avgrenset til: redusert fysisk og psykisk helse pga. stor emosjonell belastning over år, redusert mulighet til å stå i full jobb, noe som igjen medfører mindre økonomisk frihet, mindre overskudd til å følge opp søsken, færre arenaer for sosialt samvær da barnets helse krever tilstedeværelse i hjemmet, og belastning på parforhold. I tillegg opplever foresatte til barn med skolefraværsproblematikk ofte å bli møtt på en måte som de selv opplever setter spørsmålstegn ved deres evne til å være gode omsorgspersoner. Flere forteller at de meldes til barnevernet på uriktig grunnlag, og det som da følger før saken henlegges oppleves som en stor tilleggsbelastning for hele familien, inkludert det barnet/ungdommen som strever. Flere opplever at det er vanskelig å møte forståelse hos familie og venner, de hører ofte med at barnet/ungdommen må “ta seg sammen”, og de føler på skyld for at de ikke klarer å være flinke/strenge/bestemte nok til å presse barnet avgårde. Det er tabubelagt å stå frem som en såkalt “dårlig” forelder, og dette betyr også at mange ikke oppsøker en arena der de kan søke støtte hos andre i samme situasjon.