Mat som omsorg eller kilde til konflikt? - Praksis rundt måltider i norske barnevernsinstitusjoner

Overføring av matkompetanse i norske barnevernsinstitusjoner konkurrerer med hensynet til ungdommenes autonomi og frykt blant ansatte for å forårsake spiseforstyrrelser.

Bakgrunn: Måltider er viktig i vår hverdag. Det er der hvor familien samles. Gjennom deltakelse i matlaging og felles måltider får barn kunnskap om tilbereding av mat, mulighet til gode samtaler og gode rutiner. Foreldre kan på sin side være viktige rollemodeller for å overføre kunnskap om sunn mat som barna kan ta med seg inn i voksen alder. Men hvordan skjer denne læringen blant barn som ikke bor med familien? I denne studien undersøkte vi hvordan matkompetanse (evne til å planlegge og tilberede mat fra bunnen og spise måltider i fellesskap) blir overført gjennom involvering i mat-relaterte aktiviteter på norske barnevernsinstitusjoner.
Metode: Kvalitative semi-strukturerte intervjuer med både ansatte (n=13) og beboere (n=8, >16 år) på 6 barneverninstitusjoner i Sør-Øst-Norge.
Resultater: Den institusjonelle konteksten gav både muligheter og utfordringer med tanke på å overføre matkompetanse. Institusjonene hadde retningslinjer som understreket viktigheten av et sunt kosthold og faste rutiner som beboer-møter med menyplanlegging og felles turer til matbutikken sikret muligheten til aktiv deltakelse fra ungdommene. Siden ansatte i stor grad bestemte hvilken mat som ble satt frem kunne de nudge ungdommene mot et sunnere matinntak. At middagslaging i fellesarealer fort ble et samlingspunkt gjorde at kunnskap og matglede kunne overføres ubevisst. Mat ble også ansett som en måte de ansatte kunne vise ekstra omsorg for ungdommene på, og matlagingssituasjoner fungerte tidvis som nøkler til samtale om vanskelige temaer. Samtidig var det tydelig at til tross for gode intensjoner var det utfordringer forbundet med å overføre matkompetanse i praksis. Matlaging og måltider kunne være betente situasjoner med høy risiko for konflikt og til tross for at alle ansatte mente felles måltider var viktig var det samtidig stort fokus på respekt for ungdommenes autonomi og behov for alenetid. Til forskjell fra i en vanlig familie gjorde utskiftninger av beboere at balanse i forhold til deltakelse og autonomi ofte måtte etableres på ny. Mange ansatte vegret seg for å snakke om sunt kosthold med ungdommene i frykt for å utløse eller forverre spiseforstyrrelser. Videre var det variasjon i både kunnskaper, interesse og forutsetninger for matlaging blant de ansatte. Til slutt viste intervjuene med ungdommene at de hadde ambivalent interesse for å delta i mat-relaterte aktiviteter og ønsket å bestemme selv hvor mye de skulle involveres.
Konklusjon: Å overføre matkompetanse på en uttalt måte til ungdommer på norske barnevernsinstitusjoner kan være utfordrende. Økt bruk av nudging og å bake matkompetanse inn i den helhetlige omsorgen mens individuelle forskjeller blant ungdommene ivaretas er derfor anbefalt.