Barn med flyktningbakgrunn i Norge: «Jeg vil bo her, og jeg vil tilbake der»

Lærere, helsesykeplejere og foreldre bør alle være oppmerksom på flyktningbarn paradokset. I tillegg anbefales relevant kursing for alle som jobber med målgruppen.

Introduksjon: Krig, konflikt og humanitære kriser fører til at mange barn og familier er på flukt verden over. I Norge har 4,5 % av befolkningen flyktningbakgrunn. Barna har økt risiko for å utvikle psykiske helseplager og kjente risikofaktorer er krigsrelatert vold, foresattes psykiske helse, akkultureringsstress og diskriminering. Beskyttelsesfaktorer er samhold i familien, skoletilknytning, støtte fra jevnaldrende og integrerende akkulturasjonsstiler. Samtidig må barna og deres familier tilpasse seg samfunnet som de bosettes i. Denne studien er en kvalitativ undersøkelse av hvordan barn med flyktningbarn selv erfarer det å vokse opp i Norge.

Metode: Som en del av PIRM-studien (Supported Parenting Intervnetions for Families with Refugee Background) gjennomførte vi 23 dialogbaserte intervju med flyktningbarn i alderen syv til tretten år hvorav seks var jenter og sytten var gutter. Barna i studien kom fra fem forskjellige land: Syria (n=16), Uganda (n=4), Tyrkia (n=1), Jordan (n=1) og Eritrea (n=1) og hadde bodd i Norge imellom ni måneder og syv år. Intervjuene ble gjennomført på barnas foretrukne språk med tilstedeværende tolk og varte mellom 15 og 60 minutter. Barna ble spurt om deres hverdagsliv i tidligere land og i Norge.

Funn : Ved å gi barna en stemme har vi fått unik kunnskap om hvordan det er for barn med flyktningbakgrunn å vokse opp i Norge. Barna som deltok i studien, fortalte om en rolig og trygg hverdag i Norge sammenlignet med tidligere bosteder. Samtidig ble tre utfordringer identifisert via tematisk analyse av barnas erfaringer: språkbarrierer, utenforskap og lengsel.
Mange av barna opplevde utenforskap i varierende grad, noe som førte til sorg og for noen skolevegring. Barna lengtet både etter familie og venner, men også etter land og kultur som de kom fra eller ble fortalt om. Språkbarrierer førte til frykt og usikkerhet i tillegg til at det begrenset barna i deres muligheter for deltakelse på flere nivåer.

Konklusjon: Funnene i studien underbygger det vi beskriver som flyktningbarn paradokset. Et paradoks hvor barna på den ene side opplever trygghet, glede og et bra hverdagsliv og på den annen side betydningsfulle utfordringer på både individ- og strukturnivå. For å unngå at barns rettigheter brytes bør barnas perspektiver være utgangspunkt for utvikling og tilpasning av adekvate tiltak i skole, helsestasjon og andre støttesystemer.