RInger i vann; erfaring fra implementering av BTI i skoler i Eigersund 2021-2024

Bakgrunn: God folkehelse blant barn og unge handler om å gi mulighet til å leve gode, trygge og utviklende liv, uavhengig av bakgrunn, bosted eller familieforhold. Bedre Tverrfaglig Innsats (BTI) er en samhandlingsmodell som skal bidra til tidlig innsats, god samordning av tjenester og brukermedvirkning.
Parallelt med at Eigersund kommune innførte BTI i årene 2021 – 2024, pågikk det et forskningssamarbeid mellom Eigersund kommune, Sokndal kommune, KoRus Stavanger og UiS. Studien undersøkte bla hvilke forhold skoleansatte opplevde som fremmende og hemmende for implementeringen av BTI – og hvilke implikasjoner dette har for systematisk folkehelsearbeid i skolen.
Metode: Studien bygger på aksjonsforskning, og data er samlet inn i årlige fokusgruppeintervjuer med skoleansatte fra fire skoler i Eigersund i årene i 2021 – 2024. Analysen er gjennomført med stegvis-deduktiv induktiv metode. Funnene drøftes i lys av implementeringsteori (Fixen, Greenberg), endringsteori (Jacobsen) og ledelsesteori knyttet til transaksjons- og transformasjonsledelse.(Jacobsen)
Resultater: Implementeringen varierer betydelig mellom skolene, til tross for god systemforankring i kommunen. Funnene peker på fem sentrale områder:
Modellen: systematikk, tydeliggjøring av tiltak og styrket elev- og foreldreinvolvering oppleves nyttig. Samtidig vekker modellens omfang, tekniske og praktiske barrierer, særlig knyttet til verktøyet Stafettlogg motstand.
Kultur og holdninger: Ansatte støtter målene om tidlig innsats og samarbeid. Stadig nye satsinger og en sterk faglig autonomi kan bremse endringstakten. Et felles språk for tidlig innsats utvikles gradvis blant samarbeidstjenestene gjennom implementeringsperioden.
Implementeringsprosessen: Kollektiv opplæring, casearbeid, jevnlige påminnelser og bruk av BTI i eksisterende strukturer fremmer implementering. Begrenset tid og mange parallelle satsinger hemmer.
Ledelse: Tydelig retning, prioritering av tid, praktisk støtte og ledernes kjennskap til modellen er avgjørende. Variasjon i lederinvolvering forklarer mye av forskjellen mellom skolene.
Omgivelser: BTI fungerer best når støttetjenestene deltar aktivt. Ulikt eierskap og manglende bidrag i Stafettlogg svekker helhet og kontinuitet og gir redusert motivasjon blant skoleansatte.
Konklusjon: BTI kan styrke folkehelsa nå og i framtiden, gjennom bedre systematikk, tidligere innsats og helhetlig oppfølging av barn og unge. Men modellen gir først effekt når struktur, kultur og ledelse virker sammen. For å lykkes trengs praksisnær støtte, tydeligere forventninger, kontinuerlig opplæring, tid til samhandling og en forpliktende tverrsektoriell innsats. Hvis folkehelse-satsinger skal gi endret praksis i skolen, er ledelsesforankring avgjørende, og man må jobbe systematisk og målrettet over tid.