Nedlagt skolebasseng blir til samskapt møteplass! Hvem, hva og hvordan samskape?

Det treårige samskapingsprosjektet Bassenget i Randaberg resulterte i en unik møteplass for ungdom i et nedlagt svømmebasseng. Folkehelseprofil, UngData-tall og annen kunnskap viste negativ utvikling på blant ensomhet, sosialt miljø, tilgang til møteplasser og treffpunkter for ungdom.

Frivilligsentralen tok initiativ til og fasiliterte en prosess der frivillighet, kommune og næring gikk sammen med ungdommen selv om felles problemforståelse, idèmyldring, utvikling og nå drift av det nye tilbudet.

Arbeidet med prosjektet byr på relevante og nyttige læringspunkter om hvordan samskapende sosial innovasjon ser ut i praksis. Hvis man forstår samskaping, ikke som et konkret verktøy eller metode, men heller som et sett verdier man strekker seg mot eller sikter på, så kan vi i løpet av prosessen se at vi noen ganger treffer blink, andre ganger ikke. Her er noen sentrale læringspunkter:

- Noen i lokalsamfunnet må være playmaker
- Playmakeren må ha inngående kjennskap til og oversikt over nøkkelaktørene i alle sektorene
- Samskaping må forstås som et sett verdier, med likeverdighet som bærende prinsipp. På ekte. Hele tiden.
- Prosjektledelse er utilstrekkelig. Samskaping krever prosessledelse og en fasiliterende tilnærming.

Samskaping gir dobbel gevinst. Produktet som samskapes er èn gevinst. Men prosessen frem til produktet virvler opp et hav av gunstige bi-effekter; frivillig deltakelse, aktivt medborgerskap, styrket demokrati, sterkere tilknytning til lokalmiljøet, fellesskap og mere til som vi vet styrker folkehelsen.

Samtidig som Bassenget er et spennende case, så er dette prosjektet eller denne prosessen bare ett av mange eksempler på enkeltstående samskapingserfaringer som er gjort i norske lokalsamfunn de senere år.

Det er mange kommuner som har opplevd at samskaping nytter og kan skape løsninger, innovasjoner og gevinster man kanskje ikke så komme. Da blir spørsmålet; hvordan kan norske velferdskommuner gjøre samskaping til normen, heller enn noe personavhengig, ad hoc, tilfeldig og usystematisk?

Kan man se for seg en fremtid der kommunen ser på seg selv, og opererer som playmaker i lokalsamfunnet? I så fall hvem i kommunen? Hvem er kommunen? Har man allerede funksjoner i lokalsamfunnet som kan ivareta playmaker-funksjonen?

Hva om det fantes en aktør med en særegen posisjon midt mellom kommunen, frivilligheten og næringslivet? Som var bindeleddet mellom sektorene, stimulere til frivillig innsats og skape møteplasser? En aktør kommunen og innbyggerne har tillit til og som er forankret i Storting, lokaldemokrati og i statsbudsjettet? Som fantes i 335 kommuner med 560 lokasjoner med en fulltidsansatt playmaker på kontoret?Den finnes allerede og heter frivilligsentralen. Kan frivilligsentralen være playmakeren i fremtidens kommune?